Hvordan opplever vi innspurten i livsløpet?

En del av innspurten i livet foregår i store, dyre bygg med nydelig utsikt og betjent av dyktige arbeidere med kunnskaper om alle delene av kroppen din. De ser og lytter, måler og beregner, gir deg mat og stell og vennlige, oppmuntrende ord.

Utsikt ja, utsikt til landskap er en ting, men utsikten videre i livet er kanskje noe mer usikker. Men når jeg tenker meg om, utsikten bakover i livet er jo ikke helt klar den heller.

Klart helsa endre seg når vi eldes, ikke noen overraskelse i det.

Etter noen år med stressutløst angina uten hinder for ganske krasse fjellturer, endrer angina anfallene seg. Nå er det små og moderate fysiske tiltak som skal til for å utløse angina anfall.

Vi lever i en kjent verden,

i en ukjent verden og

Astrid Wittersø og to til sto å så på Berquam maleriene i tredje etasje på sjukeheimen da jeg kom opp trappa.

Enda en gang konstanterer vi på vei til Søreide at det er på Oppedal at våren starter først. Det lysende grønne, nye graset setter i gang vårfølelsene i kroppen.

Ellen og jeg på vei heim fra tilstelning på Publica forlag i Sandnes.

Der ser jeg en stor fugleflokk komme inn for landing under epletreet i hagen. Overraskende er det for det kommer ikke så mange fugler i hagen lenger. De er store, større enn trost, men mindre enn kråker. Jeg må se hva slag det er, lener meg fram, åpner øynene, åpner?

Ser ikke annet enn ovnen med brennende kubber og veggene rundt.

Tekst Reidar Steinsland

Veit ikke hvem som tok bildet.

Det går nedover med mangt. Noen lander trygt, andre får et trøkk. Alle kommer ned. Når det bare går lang nok tid veit du ikke om smertene skyldes det ene eller det andre, og greit er det. Den som kjenner noe i ryggen veit at en lever.

De gamle snakker alltid om det,

det at tida går så mye fortere nå,

Rotspisskirurgi på Åsane kan være nødvendig

for gubbe som bor i Førde,

En sommerfugl flagra forbi

litt opp og ned og hit og dit.

Underlig var det den gangen da Per var blitt førti år og jeg hadde gitt opp å bli bestefar, inntil telefonen ringte og Jo var i anmars.

Underlig var det nå da Randi var blitt førti og jeg hadde gitt opp å bli bestefar en gang til, inntil meldingen kom med dette bildet.

Orda

kommer

Tok meg sammen, trakk på kjeledressen og gummistøvla og gikk målbevisst ut i hagen for å gjøre en siste innsats før vinteren. Svære grastuster i forglemmeieisøster bedet ble spadd opp og kjørt på den nye komposthaugen. Møkk fra sauefjøset på Indrebø og jord fra den gamle komposthaugen ble fylt i hola. Neste år vi plantene spre seg over i den nye jorda.

Den svære bregna som tror han er en palme var visna. Bladene ble skjært av og hivd på komposten.

Opplevelsen av angina endrer seg etterhvert som man eldes og blir kjent med smerten.

Første fase. Hva pokker er dette, hold, sur mage, muskelsmerter? Legeundesøkelser gir ikke svaret, det er usannsynlig at det er hjerte fordi du er så ung enda.

Den fjerde var alt hoppa oppi gryta.

Den kløp skikkelig til rundt fingeren før jeg fikk sagt god dag.

Bølger

Bølgene bak alt som lever, bølgene

Ellen og jeg tok sjansen på en tur på Viefjellet, fire timers hardkjør for bein og pust. Etter forrige gang sa jeg, -aldri flere ganger på Viefjellet. Men den gangen var jeg nyoperert. Nå sier jeg det igjen, men har ikke anna å skylde på enn at det er en innmari hard kneik.

Ikke vet jeg hva musikken gjorde med meg, den

I det ene øyeblikket